4. apr. 2018

Hvordan overleve en snøfull vinter, på krykker og i rullestol

Noe de fleste vet er at jeg elsker snø. Det å kunne kle på seg for å gå ut, tenne opp i bålpanna, og leke i snøen med guttene mens pølsene blir grillet ferdig. Jeg nyter synet av snø, den herlige lyden når man går i kram snø. Det pleier ikke være snø så lenge på sørlandet. Av og til kommer det masse, og så forsvinner den igjen ganske fort. Derfor er det typisk at i år som jeg går på krykker, kommer det masse snø som fortsatt ligger der og frister. Jeg har savnet det å kunne leke i snøen sammen med guttene. Av en eller annen grunn fungerer kroppen min ganske greit, noe jeg nyter med å være i mest mulig aktivitet. Det å ake, eller leke "konge på haugen" er gøy. Spesielt når jeg klarer å lempe alle tre ned av haugen, eller kommer lengst når vi aker. Ingenting av dette har jeg fått gjort i år, og jeg har savnet det masse. I år har jeg byttet ut akebrett, og vinterdress med krykker, og rullestol. Jeg får bare håpe at det blir like fin vinter neste år. Jeg har vært en del ute å sett på, og fått filmet endel, men er jo ikke det samme som å kunne være med de. 

Bålpanna måtte vi flytte ut vekk fra den faste plassen for jeg kom ikke bort, men da kunne jeg i alle fall få være med å grille. Det andre som har plaget meg har jo vært det at jeg ikke har kunne kjørt. Tungvint for alle, og kjempe frustrerende å være avhengig av andre for å komme rundt. Enkelte dager måtte jeg nesten ha hjelp for å komme ut til bilene fordi jeg måtte balansere på en fot og to krykker i masse snø. Litt skummelt fordi jeg visste aldri når krykkene forsvant under meg. Lørdagen før jeg kunne begynne å belaste foten prøvde jeg meg frem forsiktig. Jeg klarte å gå "ganske" normalt med to krykker. En krykke kunne jeg bare la være å tenke på, men det var mindre vondt enn jeg hadde trodd. Siden det hadde vært så kaos med å få guttene til, og fra skole, og barnehage var jeg bestemt på at jeg skulle kjøre bil så fort som over hodet mulig. Søndagen satte jeg meg i bilen for å prøve. Først var det å prøve om jeg i det hele tatt klarte å trykke inn clutchen. Da det gikk fint, ble det å prøve ut å kjøre litt på gårdsplassen, og gire litt. Til slutt kjørte jeg den ruta jeg kjører hver dag. Jeg ble så utrolig glad da det gikk greit. Endelig kunne jeg kjøre selv, og det ville bli mindre kaos, og usikkerhet spesielt for Jakop. Jørgen kunne igjen gå i barnehagen selv om det var glatt, og mye snø i bakken. Hverdagen begynte å nærme seg normalen.

Ingen kommentarer: