11. feb. 2018

En uvanlig, og litt vond start på det nye året.

Det har det vært en litt uvanlig slutt på 2017, og start på det nye året 2018. I begynnelsen av desember opererte jeg foten, noe som la en demper på hele juleforberedelsene. Ikke fikk jeg den julaften jeg hadde lyst til at barna skulle ha. Den var vel egentlig ganske lik som vanlig, med grøt, julemiddag venting, og å pakke opp gaver. Jeg vet ikke hvordan barna oppfattet det, og hvordan de syntes julaften var. Jeg har spurt de hva de syntes, og får bare et: "Fint" tilbake. Kosen i romjulen, og resten av juleferien føler jeg også at ble ødelagt. Jeg går rundt på krykker, og kan ikke belaste foten. Når jeg er ute må jeg ha rullestol. Ikke har jeg kunnet kjøre selv heller. Helt til midten av januar, hadde jeg så mye vondt, at jeg måtte ta ekstra smertestillende i forhold til de faste, og dermed ikke orket så mye. Det eneste jeg orket å bruke energien min til var å prøve å fungere nogen lunde normalt når ungene var tilstede.


Jeg har utrolig dårlig samvittighet, for alle forandringene som har kommet i etterkant av operasjonen. Jeg har vært avhengig av andre til å kjøre meg rundt til lege, apotek, men det er Jon det stort sett har gått utover når det gjelder det å handle mat, i tillegg har han hatt mye å gjøre på jobben. Caroline har vært helt fantastisk. Hun har tatt ansvar for guttene på morgenen, og fått de klare til å komme på skolen. Jonas har krav på å bli hentet med taxi, så han har ikke hatt problemer med å komme seg til skolen, og hjem igjen. Jørgen har blitt hentet av barnehagen på morgenen, og Jakop har vært så heldig å få sitte på ned til skolen. Jørgen har blitt kjørt hjem av barnehagen også. Vi er så heldige å ha Jørgen i en barnehage som hjelper til så godt de klarer. Det har vært dager hvor barnehage-bussen ikke har kommet opp bakken til oss på mini heia på grunn av føret. Har man ikke 4x på bilen kommer man stort sett ikke opp her når det glatt, slapsete, eller veldig sporete snø i alle varianter. Ikke er det så ofte de måker veiene her oppe heller, noe som gjør det veldig mye vanskeligere. De dagene har han vært hjemme. Noe som bare er koselig. Ett par dager har han blitt hentet av ei venninne, når ho hadde anledning til det. 


Jakop har hatt det verst, og mest ustabilt når det har kommet til å komme til, og hjem fra skolen, og jeg kjenner godt på den dårlige samvittigheten. De dagene jeg har måtte si til han at jeg rett å slett ikke vet hvem som kommer å henter han, er verst. Da sitter jeg med vondt i magen, og har bare lyst til å gråte når han går ut døra. Jeg gleder meg kjempe masse til alt dette er over, og vi kan gå tilbake til det normale. At jeg kan kjøre, og hente guttene på skole, og i barnehagen. Om Jonas skal fortsette med taxi har jeg ikke bestemt meg helt for, men jeg tror nok det. I alle fall ut skoleåret. 

Ingen kommentarer: