18. des. 2017

Hvordan kommer man seg hjem etter en operasjon i foten DEL 2

Ombordstigning ala VIP
Da det var tid for å gå inn på flyet, kom en ny assistent. Han trillet meg bort til boarding skranken, åpnet et bånd, å kjørte meg inn foran køen. Han ordnet billetten min, og mens han holdt på med det, kom det enda en som skulle hjelpe meg ombord på flyet. Siden det var trapp opp i flyet i enden av tunellen, måtte jeg ha heis opp i flyet. Når vi gikk nedover gangen så hører jeg bare fra han som gikk først: Unnskyld, flytt dere, rullestol på vei. Slipp oss frem. Vi tok heis ned på bakken, trillet rundt på den andre siden av flyet, og der stod det en sånn bil med heis. Sånn som man ser på film. Det var en merkelig følelse å bli heist opp til døra. Alle andre gikk inn på den andre siden av flyet. Når jeg var oppe, ble de andre stoppet så jeg skulle komme inn til plassen min. Han ene som jobbet på flyet begynte å ta vekk snø, og slaps med hendene for han fant ikke noe annet. Jeg ble fulgt til plassen min, men det var jo i midten av tre seter. ÅÅÅÅ gud så tåpelig, sa han. Han fant en annen plass til meg, og gav de andre beskjed om at når personen jeg hadde tatt plassen til kom, skulle han bare få en annen plass uansett hva han sa. Etterpå fikk jeg beskjed om at hvis det var noe, var det han som hjalp seg som var min kontaktperson. 


Ready for takeoff
Vi ble stående nesten en time før flyet kunne ta av. Det var visst kø ved avisnings maskinen. Turen er heldigvis ikke så lang, men begynte å få ganske vondt siden jeg ikke hadde hatt mulighet til å ligge med foten opp siden jeg reiste fra sykehuset 13.30. De hadde ikke heis de kunne hente meg i på flyet på Kjevik, så da var det å lirke seg ned en glatt trapp, på krykker. Heldigvis med hjelp. Når jeg kom på utsiden av flyet, ble jeg møtt av ei ny dame som skulle hjelpe meg videre igjennom terminalen, og ut til taxien. Taxi sjåføren hadde kommet litt tidlig, så han stod faktisk å ventet rett på innsiden av døra. Jeg spurte ho som skulle hjelpe meg om ho kunne finne ett toalett til meg. Ja det kan jeg, sa ho, og trillet rett forbi toalettet, og bort til bagasjebåndet. Kofferten min kom med en gang, og taxisjåføren tok en liten spurt, og fikk tak i den før den forsvant igjen. 


Toalett før siste etappe
Damen skulle til å trille meg ut, men før jeg rekker å reagere, tar sjåføren min tak i rullestolen. "Ho skulle på toalettet. Skal du hjelpe, eller blir jeg nødt til å gjøre det." Jeg kan, sa ho og trillet meg bort til toalettet. Jeg klarte etter litt kaving å få åpnet døren, men ho bare stod å tittet på. Etter en liten stund ble jeg ferdig, og fikk rullet meg ut igjen. Sjåføren kom å hentet meg, lurte på om det var noe jeg ville før vi kjørte. Siden jeg var klar for å komme meg hjem, trillet vi ut i bilen, og satte kursen hjem. Det var en veldig koselig taxisjåfør, og vi snakket om alt mulig rart, med hovedvekt på vinterkjøring etter å ha sett noen som ikke kunne kjøre på vinterføre. Han satte på varme i setet, og etter å ha fått varmet opp ryggen litt, satte han på masasje i ryggen. Det var helt himmelsk etter en lang dag hvor jeg ikke hadde sittet godt siden morgenen.


Endelig hjemme
Etter ca 7 timer på reisefot kom jeg endelig hjem. Jon, og Caroline hadde ikke sagt noe til guttene, så det var ganske fasinerende å se reaksjonen deres da jeg kom inn døra. Jørgen ble kjempe glad for å se meg, men rygget litt da han så jeg kom på krykker, men jeg fikk en god klem når jeg hadde satt meg. Jakop så ut som om han ble kjempe fornærmet, og nesten litt sint. Han sa bare: hei, og så snudde han seg. Jeg spurte om jeg kunne få en kos, men det kunne jeg ikke, for han måtte si ifra til Jonas. Han kom inn i stua, sa hei, gav meg en god klem, og nuss på kinnet, så gikk han inn på rommet. Det tok litt tid før jeg fikk kos av Jakop, men han er typen som helst vil ha kontroll på hva som skjer, og som ikke liker overraskelser, så jeg ble ikke så veldig forundret over reaksjonen hans. Siden jeg kom ganske sent hjem, måtte guttene legge seg ganske med gang, og vi var ikke langt etter. Jeg var ganske sliten, og lengtet veldig etter senga. Jon har satt opp et rekkverk i trappa, så jeg kommer meg ganske lett opp, og ned selv. 
Følelse av å være VIP
Jeg har hørt mennesker som snakker om at man kan få hjelp på flyplasser hvis man har behov for det. Da sykepleier kom innom å fortalte at jeg skulle få rullestol og litt hjelp når jeg kom på Gardermoen, tenkte jeg at hvis jeg var heldig fikk jeg hjelp til å sjekke inn kofferten Tror jeg ALDRI har tatt så feil i hele mitt liv. Jeg er imponert over hvilken service jeg fikk, av smilende, hyggelige, hjelpsomme, og snille mennesker. Jeg følte meg tatt vare på, og at de faktisk brydde seg om hvordan jeg hadde det, og at hørte på mine ønsker. Jeg følte meg tatt vare på fra jeg gikk ut av rommet på sykehuset, til jeg gikk ut av taxien her hjemme. Rett, og slett VIP behandling.

Er du interreset i å lese om første del av reisen, kan du lese om det i del 1.

Ingen kommentarer: