21. des. 2017

Den beste barnehagen er min.

Stolt 3 åring.
Jeg vil påstå at jeg har mine barn i den beste barnehagen. Barn er ofte lenger i barnehagen, enn våken sammen med foreldrene, men her er det ikke bare en barnehage, men et hjem. Det at barnehagen er i et hus med en koselig hage, og ikke en "instutisjon" forsterker følelsen av et hjem. Det at det er mange ansatte gjør at det er lettere for de å kunne "se" barna. De lærer i takt med alder, og evner. De spiser, og lærer bordskikk. De leker, og lærer å ta hensyn til andre, og både eldre, og yngre barn og, forskjellen på rett å galt. De er ute, og lærer om natur, og dyr. De får sitte på fanget å lese, prate, eller bare få litt kos, eller trøst, og lærer å sette pris på andre. Rett, og slett alt det et barn skal lære hjemme. Jonas begynte der når han var 1 år, og det er kun ett år jeg ikke har hatt noen barn der, men da var vi på besøk noen ganger. Jeg har totalt 12 år i barnehagen.

Jørgen koser seg ute.
Jeg har sosial angst, og derfor kommer jeg meg ikke noe ut for å treffe mennesker. Dermed forsvinner også muligheten for å få et ordentlig vennskap. Barnehagen stiller ikke bare opp for barna vår, men også meg. Når jeg leverer Jørgen i barnehagen, blir jeg som regel frem til samling, og når jeg kommer for å vente blir jeg stort sett helt til barnehagen stenger. På denne måten får jeg kontakt med voksene mennesker. Det er jo ikke sånn at jeg kan kalle de bestevenner, men stort nærmere enn det tror jeg ikke man kan komme. Jeg koser meg der, og jeg kan være meg selv uten å bli dømt. Barna i barnehagen er så vant til å se meg der så de kommer til meg og spør om hjelp, eller om de kan få lov til ting. Er det noen som prøver seg på noe som ikke er lov, hører de like mye meg som de andre. Jeg tror man skal lete lenge etter en slik barnehage. En som gir meg en sjanse til å føle at jeg gjør noe fornuftig i hverdagen. Som gir meg mulighet til å ha kontakt med voksne som ikke er familie. Ikke at det er noe galt med familie, men det blir på en måte noe annet. En barnehage som er så mye mer enn en barnehage for oss. Jeg føler meg trygg, og dermed kan jeg slappe av selv om jeg har mange rundt meg. Jonas, og Jakop trivdes godt, og gledet seg hver dag til å gå i barnehagen. De trives fortsatt, og syntes det er gøy å komme tilbake. De prater med de voksne, og leker med barna. 


Barnehagen er en fantastisk plass som stiller opp for foreldrene. De stiller gjerne opp før det egentlig åpner for at vi av, og til trenger det for å rekke jobben, skole, timer på sykehus, og andre ting. De har egen buss, så de henter barna våre hjemme hvis vi har problemer med å få levert selv. Bare for å ta meg som ett eksempel. Jeg pleier å levere selv, og jeg blir en stund, og jeg henter selv. Når jeg skulle opereres kunne Jon levere Jørgen tidligere så han slapp å komme for sent på jobb. Når Caroline kom begynte de å hente på morgenen, og levere på ettermiddagen. Jakop får til, og med sitte på ned bakken så han slipper å gå til skolen. Noe som hadde ført til at han hadde hatt veldig mye vondt i ryggen, og føttene. Frem til jeg har fått av gipsen, og fått tilbake styrken i foten, kommer de til å hente, og levere han. I morgen kjører de han til Farmor, og Farfar isteden for hjem. Da de hadde juleavslutning, for noen dager siden, kom vi noen minutter for sent fordi jeg brukte lenger tid ut i bilen enn jeg hadde trodd, så jeg sier til Jakop at vi får liste oss inn siden de har begynte. Da vi kom ned ventet de på meg så jeg kunne få med meg alt.

Som sagt, jeg tror mine barn har den beste barnehagen.

Ingen kommentarer: